I håpets tegn
Romanen I håpets tegn (1948) er handlinga lagt til Tromsø. Allerede på side 6 er det klart at vi befinner oss i byen:
"Rosenrødt falt lyset på fjellene. For på dette stedet er det massevis av fjell, omkranset av fjell ligger en liten øy, og på østsiden av denne øya ligger byen.
Hvis en var godt kjent med byen og fjellene og forholdene, ville en vite at dette rosenrøde skjæret over Balsfjordfjellene i syd tidlig en marsmorgen lovte en eventyrlig dag. Det ble det da også - en dag som strakte seg fra syd til nord, fra øst til vest i skinnende blå uendelighet.
En slik dag burde noe hende, noe usedvanlig, noe ekstra. Det var faktisk den første dagen i året da solen fikk skinne uhindret av skyer, av storm og uvær,"
Hun beskriver også soldagen – et typisk trekk ved Tromsø, som dette året først kommer i mars. Ungene får fri fra skolen og legger i veg på ski. Først opp til Skihytta, så videre bort til Varden, øyas høyeste punkt for etter hvert å vende tilbake til byen.
Hovedpersonen i romanen er Marianne. Det meste av handlinga foregår på det indre planet, med Tromsø som ramme for handlinga. Marianne er gift med Hugo Verdrup, rektor på den høyere skolen. Hun mor til fire store barn som går på skolen der faren er rektor, og en yngre gutt som fortsatt går på folkeskolen. Romanen spenner over flere år, handlinga starter et sted på 1930-tallet og fortsetter gjennom krigsårene helt fram til freden er et faktum, og sønnene som har kjempet for Norge vender heim. Marianne tenker mye over tilværelsen og hvordan livet hennes har blitt. Hun bekymrer seg for ungene, i særdeleshet for den yngste sønnen som har hatt barnepolio som treåring. Etter hvert som krigen utvikler seg får hun større bekymringer og opplever det nedverdigende at tyskere flytter inn i huset deres. Både mannen og den yngste sønnen blir tatt til fange. Mannen dør i løpet av krigen, på sjukehus i Tromsø. Sønnen som først var internert på Krøkebærsletta i Tromsdalen, dør i fangeskap sørpå.
Familien Verdrups bolig ligger sentralt i byen. Bispegata, Skippergata, Storgata, Grønnegaten, Vestregata, Kongsbakken, Ytrebergbakken, Clodiusbakken, St. Hanshaugen og Dramsvegen er gater og veger hvor Marianne eller andre familiemedlemmer ferdes. Familien har et sommersted på toppen av øya. Stedet, som kalles Paulinelund, ligger ikke langt fra Prestvannet. ”Anna gikk over stengjerdet og tok stien over jordet bortover til Prestvannet. Solen glitret over fjellene i nord. En praktfull natt var det. Og hvis hun skulle sett på det som en maler, måtte hun nesten ha blitt grepet av fortvilelse. For dette lar seg jo ikke uttrykke.” (s.75)
