Den lille kondisjonerte gruppen levde helt andre liv enn allmuen. De reiste blant annet på tur med dampbåten. Mannen med whiskers*, midt på bildet er nok Jens Schoe Fabricius, Sara Fabricius’ (Cora Sandels) far, mens den overraskede kvinnen foran ham er hans kone Marga. * ”Som alle sjøoffiserer den gang gikk far med whiskers.” (Dyr jeg har kjent (1946/2004) s.39) © Amtmann Boye Strøm / Perspektivet museum

SKULE VAKSVIKS BJØRN Denne isbjørnen, som er laget av bildehuggeren Skule Vaksvik, står ved Polaria i Tromsø © Torgrim Rath Olsen

Albertestatuen (1983) laget av bildehugger Gunn Harbitz, står ved Tromsø bibliotek og byarkiv. © Torgrim Rath Olsen

TROMSØ DOMKIRKE MED MÅNE © Yngve Olsen Sæbbe

HURTIGRUTESKIPET HAAKON ADELSTEN ved damskipskaia rundt 1905 © Perspektivet Museum

Enkelte har hevdet at hun har gitt et negativt bilde av Tromsø, andre mener det ikke er tilfelle. Dersom den småbyen Sandel skriver om er Tromsø, mener vi hun framstiller den positivt.

Tar vi for oss romanen Alberte og Jakob (1926), hvor handlinga er lagt til en småby nordpå, finner vi flere steder beskrivelser eller utsagn som vitner om ei positiv holdning til byen Sandel omtaler, og vi finner en rekke spor etter Tromsø i teksten. Borgerligheten hun forteller om var et småbyfenomen, og ikke spesiell for Tromsø.

Tekstene ”Isbjørnene” og ”Elvegaten” står i samlinga Barnet som elsket veier (1973).

”Isbjørnene”

Teksten handler om to isbjørner innestengt i hver sin kasse nede på en av bryggen i byen. De er kommet fra ishavet og venter på å bli skipet ut til dyrehager i europeiske byer. Sandel eller Sara Fabricius, som hun het da hun skrev teksten, gjør seg sine betraktninger om dyrene og det livet de har lagt bak seg og det som ligger foran dem. Teksten har en tydelig ironisk avslutning. Dette er en tekst som neppe mister sin aktualitet.

”Elvegaten”

Dette fragmentet var ment som en del av romanen Alberte og Jakob, men den blei ikke tatt med. Teksten fungerer godt for seg sjøl og gir en levende beskrivelse av ei handlegate i byen. Denne gata kan utmerket godt være Sjøgata i Tromsø, den gamle handlegata som svinger seg langs den gamle stranda som for lengst er fylt ut. Dette er ei gate med kontakter til nesten alle deler av verden, her er det forskjellige lukter og mange ulike mennesker.

Alberte og Jakob

Alberte er hovedpersonen i romanen Alberte og Jakob (1926). Hun er verken barn eller voksen, og har lite å gjøre siden familien ikke har råd til å la henne gå på skole. Dette til tross for at faren er sorenskriver. Alberte fryser alltid, hun er kald inntil beinet. Det er bare om morgenen når hun våkner at hun er varm. Mora kritiserer henne for mangel på skjønnhet, hun er keitete og vet ikke helt hvordan hun skal oppføre seg. Alberte dekker over brorens mangel på boklig kunnskap ved å hjelpe han, men det ender likevel med at han går til sjøs. Alberte føler seg innestengt. Når hun tar turen opp bakkene mot myrvollene føler hun seg fri, men hun vil helst ikke treffe noen. Andre ganger blir det vel ensomt, hun føler stillheten som en trussel. Alberte går tur i byen, enten alene eller sammen med faren og hun iakttar omgivelsene og de personene de møter og gir leseren korte, men gode beskrivelser.

Sitatene under er fra Alberte og Jakob. Gyldendal (2002)

”Kirkeuret lyser som en måne i natten.” Slik åpner romanen Alberte og Jakob. Mens familien Fabricius bodde i Bankgata 13, hadde Sara (Cora Sandel) utsikt til tårnet på Tromsø domkirke. Senere i romanen står det: ”Kirketårnet laver av oker” (s. 159). Det er når det er sommer, en sommer som varer et par korte døgn og alt får nye og sterke farger.

I 1900 blei den nye damskipskaia åpnet i Tromsø. Da blei det mulig for hurtigrutene å legge til kai, og det blei slutt på å bli rodd i land. Familien Fabricius flytta til Tromsø før hurtigrutens tid, og de brukte svært lang tid på reisa mellom Trondheim og Tromsø. Ny kai og raskere skip, som bare anløp de større stedene representerte framskrittet. Herr Selmer og Alberte går tur i vinterkvelden. Etter å ha vært en tur på Gammelkaien, går de til Nykaien. Herr Selmer er tydelig stolt av kaia og dunker stokken mot flere steiner: ”Godt arbeide dette, sier han. … Jaggu et stort anlæg når det blir færdig. … Der er nogen ordentlige biter -” (s. 55)

Dette sitatet er en vakker beskrivelse av lyset i byen like før sola er tilbake. ”Et landskap, som lyser selv, med et blått, koldt, dødt og dæmpet lys, under en himmel som tændes. Den har en fin, sprød guldtone i det laveste skaret i syd, og fjorden har fanget den og kaster den tilbake fra dybder under dybder” (s.83). Forfatteren maler her et bilde, det er både forfatteren Cora Sandel og maleren Sara Fabricius som snakker til leseren. Sara Fabricius utdannet seg til maler, men valgte skrivingen etter at hun blei mor.

Mer om Cora Sandel:
Om Cora Sandel på Litteraturnett Nord-Norge
Lån bøker av Cora Sandel på Tromsø bibliotek og byarkiv