Jeg erindrer godt den første gang jeg som gutt i Tromsø hørte om Susamel; – det stod som en skrekk i luften om det navn, og jeg vil fortelle det som det står for meg fra guttedagene.
Det var i russetiden, det vil si den tid av sommeren da havnen lå full av russelodjer. I de lyse aftener gikk russerne i klynger gjennom gatene med sine luer og lange grå talarer og sang firstemmig. De skrellet og spiste på sopp, som de hadde funnet oppe på øen, og som vi barn anså for ubetinget giftig for andre enn russere.
Under den fatamorgana-aktige lysvirkningen der nord, hvor man kan ta en knappenål opp eller lese ved midnattssolen, kunne den bjerkbevokste, av landsteder overstrødde ø med byens hus, havnen, fartøyer og fjellet på den motsatte side i en sådan aften speile seg ned i det blanke metallgrønne sund, som om hele landskapet hang i klar, gjennomsiktig luft.
Utenfor bryggene lå en skog av tremastede blå, grønne, hvite russelodjer, ført av Bogdanoffer, Wassilieffer og hva nu alle skipperne het, mens bryggeplankene var hvite av rugmelet som hele den travle dag lossedes ut i matter og heistes ved vindespill opp i pakkloftene.
Ombord i disse fartøyer fantes mange rare ting. Der var en gul, hård kake, som het ”Prenika”, og som kunne kjøpes to for en kobberkopek, når vi på vårt gutterussisk ropte: ”Prenika kopum!” – og der var sibirske nøtter å få til foræring. På bordet i kahytten lå helgenkalendere med røde bokstaver i for hver helgens navn. Der nede gikk underlig kledde russerkoner, som skjenket te av blanke snurrede messingmaskiner, og på kahyttveggen ved murovnen – ”Pjætskaen” – hang ikke mindre underlige malte St. Nicolausbilleder med brennende lys foran.
Undertiden såes billedet også festet i mannshøyde til masten. Man sa at grunnen var den at skytshelgenen underveis hadde måttet tampes til å gi gunstig vind, efter at mannskapet først i tre dager med vokslys og røkelse hadde søkt å få ham til det med det gode.
Jeg nevner alt dette, fordi det ombord i Bogdanoffs lodje tilfeldigvis blant andre merkverdigheter også skulle være en firkantet, brun bjørnunge, som gikk og lekte ombord som en skibshvalp.
Jeg satt på relingen og strakte for spøk fotspissen ned til dens gap, – sådan som man undertiden kan falle på å gjøre det med en lekende hund, som nok kan ta foten mellom tennene, men, som man vet, ikke for alvor klemmer til.
Bjørnen var imidlertid ingen hund. Den bet rolig gjennom støvlen, og jeg husker ennu den dag i dag den fornemmelse.
Utover natten lå jeg våken i sårfeber, plaget av en og annen i værelset tonende mygg, og så på hvorledes den matte, varmeløse nattesol gav figurene liv i rullegardinet. Nede i gaten høres det en stund russesang, - siden ble det forvirret støy og skrik og en hel sammenstrømmen av mennesker.
Alt hva jeg den natt fikk rede på, var de hviskende ord til vår barnepike av stuepiken, som hadde vært ute for å undersøke:
– ”Det er Susamel!”– – nu har de arrestert ham!”
... De bærer russerne ombord på stiger; – de er ihjelslåtte ... tre stykker og en hamburger!”
Og så satte de seg til å gråte sakte i forklærne begge to for ikke å forskrekke meg, som de skiftevis skulle våke over.
Noen dager efter het det at det hadde vært forhør, og at Susamel til og med hadde vendt opp og ned på byfogdens sønn.
Dette siste visste jeg nu var snakk; for jeg var selv byfogdens sønn; men det var sant at han var blitt mulktert. Susamel, som bodde henne i Balsfjorden, hadde hatt en tønne blank levertran med seg i båten. Den tok han nu, så tung den var, opp på skulderen og bar den gjennom byen opp i boden til kjøbmann Meyer for å få penger til øvrigheten. Men gamle Meyer, som var jyde, hadde sagt at han hadde ”slåest som en Karl, i Sanhet til Fædrelandets Ære!” – og hadde betalt mulkten for ham.
Jeg fikk dessverre en gang ennu ikke se Susamel; men historenes sanne detaljer fikk jeg vite nøyaktigere enn noen av brennevinshandler Kiels egen sønn, som var min venn og klassekamerat på middelskolen. Han hadde sett på hele tiden, mens man sloss i og utenfor hans fars butikk.
Boden og plassen utenfor hadde vært full av russere. Der hadde dessuten vært en par tyskere fra et fartøy som het eller var fra Blankenese, samt noen norske, – dog hittil uten spor av ufred. Så var Arne – Noras bror – kommet dansende snart på de ene ben og snart på det annet, brautende og full hen på plassen med sine boksermanerer og sitt ravgale engelsk:
”God dam you heel bogger!” og ”come ´long he-en!”
Det var en ganske spinkel, blåblek fyr aldeles uten krefter, og den syttenårige søster hadde gråtende holdt på å trekke ham hjemover. Men det gjorde kun at han ble enda hissigere på klammeriet. Så hadde en av russerne inne i butikken fornærmet Arne-Nora, som med et skrik fløy opp trappen og gjemte seg på et loftkammer, hvis dør hun fikk stengt i, og så hadde man plutselig delt seg i to partier; de norske og de fremmede, som ville storme trappen.
Der vanket hårde slag, og de norske lå under. Men Kiels sønn hadde imidlertid med megen rådsnarhet løpt hen til Susamel, som han visste nettopp var kommet den aften og hadde nattelosji i Wagels bondestue.
Da Susamel kom og hørte Arne-Noras angstskrik, hadde han med et sett rendt alt omkull i trappen for å se, hvordan det forholdt seg, og derpå begynt å rydde først loftet og siden butikken på en sådan måte at noen bakefter ble båret ned til bryggen på stiger, og man trodde det var begått mord...
”Men russerne kan livne opp som fluer; de dovner bare av!” – forsikret Jens Kiel meg med en mine som om han bare anførte en gammel kjent erfaringssannhet. Russerne hadde til slutt flyktet ut av loftsvinduene og ned på torvtaket, og butikkdøren hang om morgenen kløvnet og skjev på den ene hengsel.
Da Susamel førtes i arresten, hadde Arne-Nora gått og grått bakefter. Hun fulgte ham like til porten; men han hadde ikke villet se på henne.
”Jeg skal si deg hva der var i veien” – sa Jens Kiel hemmelighetsfullt. ”Der oppe i avlukket inne i kroken fant han krambodsvennen hos Wagel, ”Vakre Jakvist”, du vet. Hun hadde tatt ham inn for å berge hans liv, da russerne var efter ham i trappen, og han var så redd da Susamel kom, ganske grå i ansiktet! Det er han som går og drikker Arne-Noras bror full om aftenen, for at Arne-Nora skal komme ned og hente ham. Han er forlibt i henne. Men, – Susamel kan ta ham på strak arm!”
Susamel var blitt menigmanns og guttenes helt og skrekk, og det hadde laget seg opp de mest fantastiske historier om ham.
Han bodde, het det, på et nes inne i Balsfjorden, hvor hans fisk hang på hjell nedover jordet foran stuen, og ”hvor ingen torde legge til med båt, – han tålte ikke et liv!” Han var så sterk at han alene hadde lagt ankeret hen over luken på en hollandsk koff, hvor de hadde fornærmet ham, og han kunne selvfjerde sette en fembøring i vannet. Henne i uthavene hadde han reddet russerlodjer den ene gang efter den annen og gjort rene vidundere i Finnmarkshavet for å berge folk, idet han engang endog midt i sjørokket hadde seilt tvert over hvelvet, hvor de satt, og løftet dem innenbords.
Sine største bedrifter hadde han dog utført under lofotfisket, dengang nordlendingen sloss med ranværingene om fiskeplassene. Hvor ranværinger kom Susamel iveien, ble det straks basketak. Det var bare enten veien eller slåss! – og efter et par vintrer stod skrekken av Susamel fra vær til vær. Selv var han kven.
– Efter natten med russerslagsmålet så jeg Susamel oftere; men våget ikke å nærme meg ham. Dette skjedde først en tid efter og nettopp i dagene før jeg hørte at han var blitt forlovet.
- Det var en eftermiddag. Han satt i pyntelige blå vadmelsklær med nye skaftkomager og blankhatt i det hete vær nede i sin båt ved bryggen. Han hadde blålig-sort hår, som falt tverrklippet over en bred, smukk panne med sterke bryn og blå øyne. Man kunne se på selve ansiktet at det tilhørte en sterk mann. Han var neppe tre alen høy, men overordentlig skulderbred og sværbygget. Han satt stille på toften med føttene en på hver side av kjølvannet, og så så betenkt ut, mens han lutet seg forover. Med barnets mottagelighet for inntrykk syntes jeg det lå noe smertefullt i hans mine og tillike, da ha så opp på meg, at han visst måtte være så uten måte god og snill i grunnen.
Han gav meg en blå fiskekrok, og jeg våget da som et uttrykk for min tilnærmelse trekke i båtfestet og derpå å tale til ham. Jeg spurte ham blant annet om det var sant at han hadde reddet så mange mennesker i Finnmarkshavet?
”Å ja ... en og annen,” - sa han. – ”En får alltid lov til å seile sin egen båt i spik... der mulkterer ingen en for det!”
Jeg følte det lå en bitter mening under dette svar.
”Susamel”, – sa jeg – ”får jeg lov til å komme i båten til deg?” Og fra den stund var vi to fullgode venner.
Arne-Nora var, som jeg best erindrer henne, en litt oppløpen spe femten-sekstenårig pike i blåstripet, falmet kjole, som satt dårlig hektet i ryggen, og som oftest på ferde blant guttene, som fisket mort nede ved bryggene. Det var elendige forhold hjemme, – både faren og moren drakk.
Jeg ser henne ennu stå og henge over rekkverket med det lyshårete ivrige hode og se ned, mens mortestimene gikk over den grønnlige sandgrunn med tangflekkene i, og guttene fisket.
Stimene gikk ofte så tett at lintråden med angelen en stund lå ned på ryggen av dem uten å synke igjennom. Når det så kom en enkelt liten torsk svømmende med små rolige slag av sporden inn imot de grønnskekledde sjøbodstolper, oppstod det feber blant oss, og da kunne hun være den første til å klatre ut på stenkaret for å fiske den. Av og til plaget de voksne krambodsvenner henne, så hun måtte rømme bort.
Man kalte henne en gutteflokse, men nok med mindre rett; – det var bare så leit for henne å være hjemme og så morsomt der nede ved bryggene, og så var hun så godslig og umistenksom at hun ikke synderlig ved det som andre kanskje tenkte alt for meget ved.
Hvorledes det nu var eller ikke var, så hadde hun, – det var året før hint russeslagsmål, – gått hjemmefra en sommernatt, da det hadde ligget et slemt hus mellom foreldrene, og satt seg alene hen å fiske i Wagels bryggetrapp, som egentlig ikke var en trapp, men en glatt, grønsket stige.
Da Susamel i gryet ved tretiden kom roende inn, hadde han funnet henne i vannet, og så ut som om hun hadde ligget der lenge. Om hennes lillefinger var viklet av hvit lintråd, og i enden av den lå en marulk, som hadde bitt på knappenålsangelen og rykket frem og tilbake i vannet, så at hånden rørte seg.
Susamel hadde brakt henne opp på bryggen og arbeidet med henne med sine sterke krefter i et par timer og pustet ånde i hennes bryst, til der endelig kom liv, og derpå båret den dødbleke pike hjem på sine armer. Han vek ikke fra henne den hele formiddag, men satt der og stønnet av og til – sa man, – som et berg, inntil hun kom til seg selv igjen.
Det var derfra han kjente henne. Men opp i stuen til hennes foreldre ville han nødig gå, og så kom hun oftere ned på bryggen og snakket med ham, – og hin eftermiddag han satt så pyntet i båten, ventet han henne nok.
Hun kom da også en stund efter nedover med en tine i hånden og et nytt lite rødternet silketørkle om halsen, som var meget kledelig.
Hun ble stående en stund på det nest nederste trinn i bryggetrappen; men, da hun ville avlevere tinen, hjalp han henne opp i båten, hvor hun satte seg på en av toftene like over for ham. Det ble en pause, og så begynte hun å spørre ham, når han igjen skulle ut på fiske?
”Å, det blir lenge til, ” mente han, – ”vi skal nu først være hjemme i hele sommer.”
”Din bror sa sist at der var så meget løv og bær i fjellet der inne i Balsfjorden ... Jeg har aldri vært i fjellet,” vedble hun.
”Har du hest, Susamel?” falt jeg inn.
”Ja, en rød en, som du skal få se. Jeg har en liten sommerbod oppe ved Fiskeløsvannet, dit skal du få ri.”
”Er der da slett ingen fiske i det vann?”
”Å, det er bare snakk med den fiskeløsheten. Jeg trekker store ørreter der. Og så er det multebær på myren – til deg, Nora! Det var av dem du fikk nu.”
”Så du har en hest, Susamel?” sa hun. ”Jeg har gjort en sal i stand til den.”
”Sal!” ropte jeg entusiastisk.
”Å, – jeg skal lage en annen til deg, dette er en kvinnfolksal ...”
”Skal Nora der ut da?”
”Jeg vet ikke,” sa han og bøyde seg ned og lukket opp en liten, rund tine, hvori han søkte efter noe. ”Det får komme an på henne selv, jeg vil nok gjerne ha henne dit; ... men så kan det hende hun ikke liker seg.”
Han tok opp en brystnål og stakk den i knuten på hennes silketørkel, og hun ble sprutende rød.
”Vil du ha den til det vakre trøkleet Nora?” spurte han med en egen betoning.
”Du får snakke med dem der hjemme, – jeg vil nok, Susamel!” svarte hun underlig stillferdig og så ned.
Hvorfor hun ikke kunne si: ”Ja” – til brystnålen med en gang, og hvorfor han plutselig tok henne så glad i hånden og trakk henne til seg, forstod jeg ikke; men hun for med ett hastig ut av båten og opp i trappen, og så så forfjamset ut. Jeg har aldrig sett en menneske så rød i mine dager.
”Så kommer jeg på søndag!” lo han og så opp på henne lysende fornøyd.
”Ja, Susamel; men – du alene! ... ikke din brorkone.”
Jeg undret meg fremdeles over alle de opphevelser de gjorde, og fikk i det samme øyet opp for at det var noe vakkert ved hennes nakke og den lette, elastiske måte hvorpå hun bar sin smale figur, idet hun gikk oppefter bryggen. Susamel fullstendiggjorde inntrykket, idet han på sitt bibelske sprog sakte og med et ubeskrivelig uttrykk uttalte efter henne:
”Hun er som en dans i Mahanain!”
”Er det sant at du har tatt et skibsanker og lagt på luken, Susamel?” spurte jeg.
”Er du gal!”… Men her skal du se!” Og så begynte han å huske meg opp og ned i luften, som om jeg kunne være et to års barn. Han var aldeles overgiven og syntes i forlegenhet for å finne på noe å gi meg. Endelig tok ha opp en irret, svær russisk kobberslant, hvori pilene lå på kryss, og begynte å skure den blank til meg.
”Vil du ha den?”
Det var altfor fristende; den skulle naturligvis bankes hul til å slå klink med, og så mottok jeg pengen, og fikk skjenn for det da jeg kom hjem.
Susamel kom nu oftere til Tromsø, snart alene i sin sekstring med tørrfisk eller annet i, snart i følge med sin stebror, som bodde i nærheten av ham i Balsfjorden, og dennes hustru, Kaisa, som nok var adskillig underfundig av seg.
Det var en høy, mager, slankvokset kvenkone i sort hue, som gikk så langsomt og pent. Hun var vakker; men ansiktet med den lave panne og den litt sammenknepne munn, som det lå et eget selvkjærlig, ikke lett utgrunnelig, smil om, var ikke godt.
Kaisa og hennes mann tilhørte en av de religiøs-svermeriske sekter der nord, en retning hvortil også Susamel opprinnelig hørte og efter utløpet av sin slagsmålsperiode igjen helte til, så vidt hans natur tillot det.
Hun og hennes folk holdt til i bondestuen hos Wagel; og hun hadde engang fått det meget travelt med å omvende eller preke for kjøpsvennen der, Jakvist. Men av ham høstet hun bare overgivne svar og alskens drillerier. Der var tillike ondskapfulle tunger som sa at grunnen hvorfor hun alltid fikk sin kaffe der i bakgården og holdt så til der, var den at hun, uaktet alt utover sine mere unge år, rent hadde forgapet seg i Jakvist, som var en usedvanlig smukk ung mann med et sjeldent ravnsort hår, som krøllet og kringlet seg om pannen. De påstod at hennes små brune kvenøyne lyste og spilte, bare hun så Jakvist, og at hun hadde lagt Arne-Nora for hat, fordi han gjerne søkte å komme til å fjase og snakke med henne. Kaisa fikk fra nu av alltid så travlet med å formane Arne-Noras foreldre, dels i anledning av deres egne bekjente skøpeligheter, dels av at de lot datteren gå så aldeles uten tukt og kontroll. Alltid hadde den pene konen oppsnappet et og annet, som hun hadde å holde seg til, og det gikk snakk om Susamels forlovelse, og at hans brorkone Kaisa ikke likte partiet.
Det største anstøt kom imidlertid, da Arne-Nora og noen andre piker hadde vært ute med hennes bror på en fisketur i sundet, og det hadde endt med at de deltok i dansen henne på Storstuneset, hvor det holdtes sammenskuddslag.
Susamels brorkone ville ha hørt at ”vakre Jakvist” også var der den aften, og hun forlangte nu myndig at foreldrene herefter aldri skulle sende henne ned i boden hos Wagel for å kjøpe. Hun hadde endt med fra dørstokken å uttale, at ”der gikk ryker nok om ugudelighet og dans, og Susamel skulle nok bli varet”.
Det var dem som mente at det bare var skinnsyke i anledning av Jakvist.
Arne-Nora oppdaget gjerne Susamels båt langt ute i sundet og stod da på bryggen når han kom. Men, når brorkonen var med, mottok hun ham ikke, og det var vel dette Susamel skjønte. Iallfall fulgte Kaisa i den senere tid ikke med ham.
Som Susamels spesielle venn nød jeg den mellom guttene høyst misunte ære fritt å tore sitte og fiske fra bakskotten av hans båt. Og en eftermiddag jeg satt sådan, kom Arne-Nora nedover.
Som hun gikk utover den lange brygge, som var innklemt mellom sjøhusene så hun plutselig lattermildt opp til noen tvert over oppe i sjøboden, men hun vendte øyeblikkelig hodet om til den annen side og ble meget alvorlig. Jeg visste det måtte være Jakvist, som jeg før hadde sett stå oppe i den øverste åpning i Wagels pakkbod og motta tørrfisk, og det forekom meg tillike som om han kastet noe ned til henne, som imidlertid gikk over bryggen. Jeg tenkte meg at det var et stykke kandissukker; men hun så ikke efter det.
I det samme hørte jeg bakom meg et hest heftig:
”Av veien, gutt!”
Susamel hadde reist seg. Hans ansikt var jordgrått og blekt, og han var slik å se til at jeg forferdet for ut av båten og like hjem.
Hva der skjedde, fikk jeg først rede på siden av folk som hadde stått og sett på. Da hun kom i trappen, hadde han skåret båtfestet av med kniven.
Men, da han tok det første åretak for å ro hjem fra henne, hadde hun sprunget efter ut på stenkaret ved bryggen. Der gled hun og slo seg i hodet; men allikevel hadde hun reist seg og strakt ut hendene og ropt aldeles vilt hjerteskjærende efter ham: – ”Susamel! Susamel!” ... inntil hun igjen falt om og ble liggende der på stenene.
Susamel lot som om intet var, og rodde bare like fast utover.
Men da hun ikke reiste seg, kom han atter på andre tanker og rodde igjen innover til stenkaret, hvor hun lå. Han hadde tatt henne opp i båten til seg og vasket såret i hodet med vann, og hun hadde lagt seg opp til ham og grått og hulket uten ende, så det var nok blitt en forlikelse mellom dem.
Samme aften hadde han gått med henne opp til presten for å få lysning, mens hun ennu gikk med tørkleet bundet om hodet.
En måneds tid efter giftet han seg med henne i Tromsø kirke. Han kom med to av sine brødre og sin brorkone, og de gikk med bruden like fra alteret ned i båten.
Det ansåes nu omtrent som om Arne-Nora var blitt bortført av et eller annet uhyre. Det var iallfall ikke en pike i Tromsø som ville våget å gå hennes gang, enda Susamel var bekjent for å stå seg meget godt.
En måneds tid efter kom Susamel fin og pyntet med blankhatt, silketørkle og hvit krave opp i kjøkkenet til oss. Han hadde med seg et prektig fiskesnøre med jernsten og to kroker og forespurte seg, om han fikk lov til å forære meg det. Det ble innvilget, og jeg glemmer ikke min overraskelse, da jeg kom hjem fra skolen og så han sitte i forstuen med en dram og kake på et bord foran seg, og min forstandige mor i en meget alvorlig samtale med ham.
Dette var forsoningen mellom oss, og jeg følte med en viss stolthet at han efter sine forhold hadde gjort ikke få anstalter for å vinne mitt vennskap igjen.
- - Om sommeren i skoleferiene fikk jeg lov til å følge med sorenskriveren på hans tingreiser i distriktet. De gikk for det meste for seg i en husbåt med skyss; og et av tingstedene lå inne i Balsfjorden.
Jeg hadde lenge gledet meg til å få se Susamels hjem, som skulle ligge like i nærheten av tingstedet, og til å få overraske ham med et besøk. Jeg hadde på turen talt og snakket meget om dette, og det forekom meg som et vidunder at det nettopp skulle hende seg så at Susamel som var på tinget, av seg selv hadde funnet på å be sorenskriveren om lov til å ta meg med hjem og beholde meg helt til den neste dags aften.
Der var bare et lite stykke vei ut til det lille nes, hvor hans stue stod med noen høystakker på jordet og noen hjellstenger, som det hang fisk på, nede i stranden ved nøstet. Den lå like under et bratt fjell med en av bjerkeskog omvokset, gressflekket ur i, og det hele var så bratt og trangt at vedskjulet med fjøset allerede stod en hushøyde oppe i bakken.
Som vi kom roende dit i den stille formiddag, steg røken blålig opp av murpipen, og Arne-Nora kom ut av døren løpende henimot oss. Uaktet det samme klekke, smale vesen, var hun blitt liksom mere voksen siden jeg sist så henne.
Det vanket melkebunke med kandissukker på, pepperkake, kringle og kaffe, og det ble bestemt at vi skulle gjøre en tur opp til sommerboden ved Fiskeløsvannet, hvor vi skulle ligge om natten og være med Susamel og fiske ørret.
Den røde hest, som Susamel eide sammen med sin stebror, skulle jeg få ri på, mens han og Arne-Nora skulle gå.
Det var merkelig å se de to underveis, – de lo og spaset som overgivne barn og sa en hel det uforståeligheter.
Veien ble lagt på kryss og tvers over myrene, som mange steds lå gule av multebær.
Og med hvilken sikkerhet gikk ikke den lille hest med den lyse snute over kloppene, og hvor valgte den ikke sin vei, fot for fot, over alskens hull og steile steder! Jeg var uvant og engstelig for å sitte på; men Susamel trøstet meg med den alvorlige forsikring at hesten var så ”lærd til å gå”.
Jeg har siden ofte hørt uttrykket lesehest og pugghest; men ”lærd som en hest” har jeg aldri hørt uten av Susamel; men jeg forstår nu så godt den dype erkjennelse av fjellhestens erfarne instinkt som lå i det.
Den herlige solhete, anstrengende dag ... aftenen, da vi tente ild utenfor sommerboden for myggene, og natten, da vi var ute på erindring! ... Jeg ser ennu alltid den sommernatt i et halvt søvnens eller drømmens skjær, hvorledes vi satt stille og fisket, og skyggen av både oss selv og båten la seg halvfunkelt ned i vannet, og alt omkring oss, fjell og trær, i den egne nattsolbelysning syntes som løftet i været uten å ha tyngde, – inntil søvnen overveldet meg, og jeg sov inn under Susamels trøye på noen risbusker som vi hadde i båten.
Jeg forteller alt dette for å gi litt av mitt eget inntrykk av dette ektepars lykkelige samliv og hjem.
En mislyd inntraff der dog.
Da Susamel den neste formiddag var rodd over til landhandleren et ærend, kom hans brorkone gående.
Da den høye pene kone igjen kom ut i døren, så hun ond ut, og hennes ansikt ble ubehagelig hykkelsk søtt, idet hun gikk forbi meg og hilste.
Da jeg kom inn i stuen, lå Susamels hustru på ansiktet i sengen og gråt heftig; men hun bad meg at jeg endelig ikke måtte si det til Susamel!... Kaisa ville true henne til å bringe Susamel til å gå inn på at han sammen med sin stebror avstod et stykke av stranden til trankokeri til Jakvist i Tromsø. Skjøtet skulle underskrives på tinget den følgende dag.
Hun var fortvilet, fordi det skulle skje, og utbrast idet hun igjen overgav seg til sin gråt:
”Dette blir verre inn i Tromsø!”
”Ja, men din brorkone kan da ikke tvinge deg, Nora!”
”Hun vil ellers bringe sladder om Jakvist til Susamel ... og han tror henne ... og da!”
Hun sa ikke mere, men satt bare og så ned mot gulvet og var ute av det. – ” Det er det tørkleet som han engang forærte meg, ... og som jeg ikke har tort snakke om, for Susamel tåler ham ikke ... og det vet Kaisa av.. Og nevner hun det, så Gud hjelpe meg! ...
Du sier vel ingen ting?” – spurte hun igjen, og så engstelig prøvende hen på meg.
Jeg forstod dengang ikke riktig den hele sammenheng; men et skimt av at Susamel var skinnsyk på Jakvist, daget dog frem for meg.
Og litt efter var det hele glemt igjen, og hun hjalp meg med å fiske krabber nede mellom stenene i fjæren.
Da Susamel kom tilbake, hadde vi en hel prosesjon av dem spaserende i en sandgrøft oppe under gressbakken.

Mange år efter hine dager gjenså jeg Tromsø. Det var den samme ø som lå og speilet seg så vidunderlig sommerklart i sundet, smykket av sin by og havn, kranset med bjerkeskog og villaer. Jeg så lodjene igjen og pakkbodene og de kjente brygger; men meget var forandret.
Der var kommet andre mennesker, andre gater, endog en annen kirke, som, så vakker den er, dog ikke var den rødmalte jeg husket, hvor alle de smukke brudepar ble viet.
Sammen med en gammel kamerat, som nu var en adstadig borger på stedet, studerte jeg de forskjellige lekesteder og valplasser fra våre guttedager. Men på plassen nede ved den gamle dampskibskai fant jeg meg ikke igjen. Der skulle for det første være den hvite kramboddør, hvori Anton Knoff en søndags eftermiddag med sin bue satte pil på pil med stoppenålsspiss, inntil ha traff kjøbmann Schnabel i låret, da han uheldigvis kom ut av sin egen butikkdør.
Døren var der ikke lenger.
Men jeg savnet tillike det side, brede torvtak vi hadde lekt på og fektet på og flyktet fra i knipen så mang en gang. Jeg måtte lete litt i min hukommelse, før jeg kunne få navnet igjen. Endelig begynte jeg:
”Men … men … Kiels torvtak?”…
Han lo. – ”Ja, husker du det?”
Og efter å ha solet seg litt i erindringen, sa han:
”Det skrap har vi da fått feiet bort for lenge siden; vi måtte ha plassen.”
Jeg ble fremdeles stående ... Det gikk mange erindringer gjennom mitt hode; slagsmålet i Kiels bod og hvorledes russerne var flyktet ned ad taket, og noen av dem båret ned til bryggen på stiger. Det hele ble igjen levende for meg.
”Enn Susamel?” utbrøt jeg.
”Susamel! – vet du ikke det? – Han er gal han ... Han klemte sin kone ihjel i sine armer … Vi har ham oppe i en arrest for seg selv. Der var ingen som ville påta seg å føre ham til sinnssykeanstalten ved Tronheim. Man kunne likeså godt transportert en elefant.
Han har forreste nu lange lyse mellomrom, og jeg tror nok han kunne gå fri; men han vil dog selv helst være fast og under bevoktning.”
Jeg behøvde tid til å svelge alle disse efterretninger, som formelig overveldet meg og gikk meg meget mere nær enn jeg egentlig ville være ved. Mine gutteårs venn og helt hadde ennu sin plass hos meg, det følte jeg i denne stund.
”Og man kan se ham?” spurte jeg noe beklemt.
”Så meget du vil. Der er jernstenger for gluggen, om du vil tale med ham slik; men du kan trygt gå inn. I de første år var han splitter gal, og guttene stimlet da også til utenfor. Men nu er det annerledes. Han er ganske rolig og sitter hele dager over Bibelen.”
Jeg avbrøt imidlertid emnet; Susamel ville jeg besøke uten følge.
Jeg sørget for å få være alene med ham henimot skumringen den neste dag.
Da jeg trådte inn til ham, satt han i sin gamle stilling lutende, men benene et stykke fra hinannen og en arm over hvert kne.
Han så ikke opp, – tenkte formodentlig at det var vokteren. Den mektige skikkelse var enda veldigere enn jeg erindret den; men det var tillike noe eldet, noe av en ruin i den, og hans lange hår og buskete bryn var blitt isgrå.
Formodentlig fant han at bevegelsen i hans celle var usedvanlig, for han kastet med ett et skarpt, sky blikk opp, og det forekom meg at uttrykket, i det samme han så meg, fikk noe vilt, et visst farlig glimt, som antydet at all denne kjempekraft vel trengte til å være i nærheten av bøylen.
Jeg følte et øyeblikk at jeg hadde satt meg selv inn i en nokså spent situasjon; men min tro på makten i vårt gamle forhold hjalp meg, og jeg spurte tillitsfullt:
”Kjenner du meg ikke mere, Susamel?”
Han ble sittende taus og tungt uten å svare; – det drog seg som et laken av smerte over det svære, fengselsbleke ansikt. Han hadde gjenkjent meg.
”Susamel!” – sa jeg – ”vi var venner i gamle dager. Husker du da jeg var hjemme hos deg ... fjellturen?”
Han så på meg, og det varte en stund før han svarte: ”Det var de gode dager; – men nu er årene kommet, om hvilke jeg må si: ”De er idel mørke... Jeg har duens blod på mine hender.” Og han rakte dem begge ut og mot meg med en mørk mine. Der var stum, avmektig hjelpeløs fortvilelse i de ord.
Efterhånden lyktes det meg dog å få løst hans tungebånd så han begynte å spørre et og annet efter mine forhold, og, – før vi visste av det, var vi inne i de gamle dager. Hans store, enfoldige natur hadde under sitt hårde, menneskesky skall en mektig trang både til vennskap og kjærlighet, og jeg fikk den kveld i skuringen hans sjels fortrolighet.
”Der er et menneske jeg har hatt lyst til å drepe i denne verden,” utbrøt han – ”og det er min stebrors hustru Kaisa. Den dag da jeg hørte at hun var død og hadde bekjent all sin ondskap mot meg, lå jeg og lo her inne, til de satte spennetrøyen på meg. Hvor mang en gang har jeg ikke stått utenfor hennes stue og tenkt at det ikke ble fred i meg, før jeg slo henne ihjel; for jeg så det fra først av – hun gav seg ikke før jeg mistet forstanden og Arne-Nora lå der som en stakkars liten drept snetiting.
Helt fra den tid jeg kom til å kjenne Nora, da jeg hadde frelst henne opp av sjøen, var jeg redd for at hun hadde gitt kjøpsvenn Jakvist sitt sinn. Han var vakker og fin i ansiktet og ord, og jeg grov som en tjæret båt. Jeg så de to sammen på bryggen, og den gang hun berget ham i russeslagsmålet, tenkte jeg at det allikevel var så laget at jeg ikke skulle ha henne; jeg forstod at hun var for lett føyelig mot alt det som var glede. Men Gud hadde skapt henne slik at jeg aldri kunne glemme henne, og jeg så hvordan hun hang ved meg.
Så gikk tvilen bort; men jeg følte alt den gang at den kunne ta forstanden, og at det ble som mørk natt for meg hver gang mistanken kom.
Og hadde ikke Kaisa vært, var den aldri kommet igjen. Men hun la alltid ondt til; det var som hun så hvor hun kunne treffe.
Året efter at vi var gift, spurte Jakvist meg i Tromsø om jeg ville avstå ham en holme utenfor min strand til trankokeri, som han ville anlegge. Han fortalte med det samme at min stebror – Kaisas mann – alt hadde samtykket for sin part i stranden.
”Nei, Jakvist,” svarte jeg – ”det ville ikke bli godt for noen av oss!”
Og dermed ville det forblitt; han trengte ikke mere inn på meg.
Men hjemme mente Nora at det ikke var rett av meg å hindre min stebrors fordel.
Og således kom Jakvist dit. Han lot tømre et lite hus i stranden og oppholdt seg der lengre tid om sommeren for å se til kokeriet og gå på jakt.
En dag da jeg skulle ut å reise til Malangen, og jeg var inne hos Kaisa for å få igjen et seil som hennes mann hadde barket for meg, ytret hun på sin stillferdige, treske måte:
”Du skulle ikke reise så ofte bort, Susamel!” – og da jeg så på henne, la hun til ... ”nettopp i denne tid Jakvist er her."
Jeg lot som jeg ikke merket hvor hun ville hen med det, og reiste. Men hjertet var som en glød innen i meg ... og jeg merket meg det vel, da Kaisa engang, efter at jeg var kommet hjem tilfeldig ytret:
Jeg kan ikke forstå hvorfor Nora var så ivrig efter å få den Jakvist hit på stranden!”
Nora kom just inn, og jeg så at hun hørte det og forskrekket festet øynene på henne og ble først rød og så blek; – og da Kaisa var gått, falt hun meg plutselig i gråt om halsen og utbrøt: ”Tro henne ikke, Susamel! Hun er ond!” – og hun skalv over hele sitt legeme og var redd.
Hvor glade var ikke både hun og jeg den dag da Jakvist var reist for det år!
Men så kom den neste sommer, og med den igjen Jakvist.
Kaisa satte alltid ondt til, og hun hadde så megen forstand over min, at jeg visste mitt eneste råd bare var å la være å tro henne og trygt sette min lit til Nora.
Og det gjorde jeg. Når jeg så Nora inn i øynene, visste jeg at Kaisa løy.
Men menneske råder ikke for sitt eget bryst, – og hver gang jeg tenkte på å gå Kaisas stue forbi, var det som satan allikevel drog meg hårdt der inn.
- - - Det var en sommeraften, jeg kom hjem et døgn tidligere enn jeg var ventet. Nora var ikke i stuen ... og så ble jeg underlig til mote.
Jeg gikk henover til Jakvists stue ved kokeriet; med der var huset tomt.
Så gikk jeg opp til Kaisa!
Da jeg kom inn, var hun alene. Hun så rød og opphisset ut og stod henne i vinduet og så urolig oppefter bakken. Hun stod sådan hele tiden, mens jeg var inne; det måtte være noen hun fulgte med øynene.
”Det var godt du kom hjem så tidlig, Susamel!” begynte hun ond og spottende. – ”Nu har Arne-Nora gått opp i sommerboden, og nyss gikk også Jakvist oppover på jakt i marken”...
Jeg tror det ikke Kaisa!”
Hun vedble spydig: ”Det er best å tenke, når hun sådan går opp til sommerboden om kveldene, hver gang du er borte, at hun gjør det bare for å bli fri for Jakvist her nede.”
”Ja, kanskje for å bli kvitt både deg og ham, Kaisa! utbrøt jeg.
Da lyste det ut av øynene på henne av spott: – ”Jeg skal fortelle deg noe du aldri har visst, Susamel! ... Det rødternede silketørkleet hadde Jakvist forært henne ... Jeg vet nok brystnålen var din. Spør henne selv, så skal du få høre!”
Jeg tok veien opp til sommerboden. Den første jeg fikk øye på der oppe, var Jakvist, som med riflen drev raskt oppover.
Og jeg merket nu at jeg ikke lenger var meg selv mektig.
Det må ha kunne sees på meg, for da jeg stod utenfor boden, og Nora kom ut i døren, vek hun tilbake innover gulvet.
”Har du sett Jakvist borte i bakken?” spurte jeg.
”Nei, Susamel!” svarte hun; hun hadde ondt for å få stemmen frem. Hun så igjen på meg og vek lengre og lengre inn imot veggen; – der kastet hun seg i armene på meg ...
Jeg husker at jeg satt med henne på fanget på stenene utenfor, hvor sjøen er like under. Vannet med nattesolen i og småbuskene og åsene gikk av og til langsomt rundt om oss, som når du dreier på et nøste som henger ... frem og tilbake.. Og jeg syntes det skrek med en stor røst over i åsen; men selv kunne jeg ikke få en lyd frem.
Hun var ganske hvit og så et øyeblikk langsomt opp på meg og lukket så øynene.
Da tok den onde makten over meg, og Vårherre tok duen, for jeg trykket henne opp til meg i jammer av all min makt, til det ble mørkt for meg.
Da jeg begynte å merke at livet forgikk henne, kom der den høyeste redsel over meg. Jeg begynte å puste liv i henne og arbeide med henne, som den natt da jeg frelste henne opp av vannet og festen min hu til henne, fordi jeg så at hun var en Herrens deilighet, uten hvilken jeg ikke kunne leve. Og jeg kunne ikke gi det opp.
Men, jeg hadde ikke skjønnet på den gave jeg hadde fått, – og hennes sjel var ikke mere på jorden.
Som hun lå der stille og hvit, var hun som en innsovnet engel, og jeg satt over henne til den lyse morgen.
Men fra den tid vet jeg ikke mere av meg ... for Vårherre var så nådig å ta min forstand, og da jeg kom til meg selv igjen, satt jeg smidd i bøye og jern til veggen her som en vanvittig mann.
Jeg forstrøstet meg dengang til at de ville felt bloddommen over meg og latt meg unngjelde for min gjerning. Og, var det skjedd, hadde jeg nu hatt fred og forsoning i min sjel og sett Nora igjen. For, at hun var uskyldig, det visste jeg fra den stund hun lukket sine øyne.
Da Kaisa noen år efter døde, sendte hun bud til meg med presten og tilstod at det var hun som hadde stiftet all den ondskap, og at hun viste at Arne-Nora var ren som sneen, – fast Jakvist hadde forfulgt henne.
Susamel lever nu ikke mere.
Han kom en tid efter ut av dårekisten og nedsatte seg i en stue på den nordre side av Tromsøen, hvor han førte et meget stille liv. Man sa han talte aldri, uten når han satt i båten, og der ble han alltid høvedsmann.
Det var nu to, tre vintre efter hinannen at det ryktedes at den gråsprengte kjempe med fare hadde berget folks liv på fisket, og han begynte å få sitt gamle ry igjen.
En følgende vår spurtes det godt fiske østpå Russland, og en mengde fiskerbåter og kjøpefartøyer for dithen.
Som de skulle slippe Finnmarkslandet og ta fatt på russehavet, ble det storm og snetykke, og efterhånden steg det til en orkan.
Det var i nærheten av Havningsberg at det i brott og brann på et fjellskjær nær land lå en slupp over på siden.
Mannskapet stod og skrek oppe i riggen, mens sjøen slo over dem.
Tett forbi den suste en fembøring, som kastet en line opp til dem.
Og litt efter lå fembøringen knust i fråden opp i skaret, hvor den prøvet å løpe i land gjennom dragsuget.
Mens linens annen ende var, meget betenkt, gjort fast til dens tunge dregg, som måtte huke seg fast oppe mellom stenene; – og ved den reddedes en stund efter på dagen hele sluppens mannskap.
Det var Susamels fembøring – og hans siste reise!